Ved svartspettens reirtre

Vår største hakkespett, svartspetten, er en viktig art i skogen. Sammen med de andre spetteartene bidrar svartspetten til at mange andre arter kan finne reirplass eller bolig i gamle spettehull. Moderne skogbruk har fått skylden for mangelen på naturlige reirhull i gamle trær. Derfor er bevaring av slike trær av største viktighet for mangfoldet og bevaring av arter. Favoritt-treet blant spettene er ospa, da det er veden ikke er så hard å hakke ut. Svartspetten kan også bruke furu til reirhull.

En morgen i mai fikk jeg anledning til å sette av noen timer ved et svartspetthull og dokumentere livet og aktiviteten i og ved hullet, fra et kamuflasjetelt noen meter unna. Teltet ble satt opp i halvfire-tida om morgenen, men alt virket stille og rolig i treet den første timen, og jeg ble usikker på om jeg var for seint ute og at ungene kanskje hadde forlatt reiret. Men i halvfem-tida stakk hannspetten hodet ut av hullet, sjekket at alt var trygt og fløy ut.

Et kvarter senere kom hunnfuglen flygende med mat til ungene, som ble matet i åpningen. Det viste seg at det var tre store unger i reiret. Deretter kom foreldrene med omtrent 15-30 minutters mellomrom og matet ungene. Hannen og hunnen fløy til og fra i hver sin retning, hunnen mot øst og hannen mot vest.

Svartspettungene fores med maur, og som det står i "Norges Dyreliv" (1991): "Vi vet at blant annet at svartspettforeldre kan ha strupen så full av maur at halsen buler ut. Ungene venner seg altså tidlig til maursmaken - en smak som skal følge dem resten av livet".

Som nevnt over så er det flere andre arter som drar nytte av spettenes virksomhet. Det var også tilfelle her, da et par med stær hadde tatt i bruk et gammelt spettehull som var ca en meter under det nye svartspetthullet. Mens jeg ventet på at spettene skulle komme med mat, benyttet jeg også anledningen til å studere og fotografere stærene som også drev med mating av unger i  reiret sitt. Flere gråtroster drev med matsøk i området og en av dem poserte villig i treet.

Hannen er lett kjennelig med helrød isse.

Hunnen har kun er rød flekk i bakhodet.

Stæren er en tur oppe og hilser på naboen.

  

Skitur til Fagerlihytta

Helga 13-15. mars var jeg på en skitur fra Ytteråsen til Fagerlihytta, som ligger ved Litj-Leksdammen i Leksdal statsallmenning, Stjørdal kommune. Hytta er en av utleiehyttene til Stjørdal fjellstyre og kan leies for en rimelig pris: http://www.fjellstyreneistjordal.no/index.php/hytter/hyttebooking.

Turen startet kraftig forsinket fra Ytteråsen, og mesteparten av turen gikk i mørke. Første halvpart av turen gikk i motbakke opp mot Kufjellet og med en pulk på slep brukte jeg seks timer før jeg kom fram. Rota meg ned i en bekkedal med åpen bekk den siste kilometeren men etter mye strev fant jeg fram til hytta.

Dagen etter gikk jeg en tur mot Portskaret og Gråvatna, i strålende vær og skiføre. På kvelden ble anledning til å ta bilder av stjernehimmelen. Søndag formiddag gikk turen tilbake til Ytteråsen, men denne gangen via ei merka skiløype mellom Gråvatna og Ytteråsen og et mer vennligere terreng.

Av dyreliv var det lite å registrere. Tre liryper, hvorav en fløy forbi utedassen og de andre to sett på turen tilbake. To kjøttmeis var en snartur innom ved hytta og inspiserte en fuglekasse. Tre ravner ble også sett, to svarte og flygende over Portskaret og en av tre som satt i snøen ved skisporet (se bilde under). Det mest overraskende var en neslesommerfugl som satt i snøen utenfor hyttedøra, med slitte vinger. Den hadde trolig overvintret i hytteveggen og våknet av solvarmen.

På vei opp mot Kufjellet i mørket. Lys fra hus og bosetting på Ytteråsen i bakgrunnen.

Fagerlihytta ligger vakkert til ved Litj-Leksdammen.

Fra Portskaret mot Skarvan.

Gråvatnet og Skarvan

Gråvatnet og Skarvan

En ravn i to varianter

Tidlig vårtegn!

Morgenstund ved Fagerlihytta. Kanskje på tide å friske opp hytta med ny maling?

Påskevær!

Måser

Bedre sent enn aldri. Her kommer en statusrapport for fiskemåsene som hekket på låvetaket hos meg i fjor sommer.

Mine faste leieboere på låvetaket kom tilbake i år også, fulle av iver etter å produsere nye etterkommere. Fjorårets hekkeforsøk endte dessverre tragisk, da alle de tre ungene som kom seg ut av reiret og ned på bakken, ble overkjørt på gårdsveien av tankbilen som var innom her for å tømme septiktanken. 

I år gikk det atskillig bedre, i hvertfall unngikk ungene å bli overkjørt. Jeg satte opp et varselskilt ved gårdsveien, med oppfordring om følge med på veien så ikke måseungene ble overkjørt. 

Her er et knippe bilder av livet på låvetaket. 

Fire unger ble klekket i reiret. To av ungene havnet etterhvert utenfor reiret og ned i skrårenna. De sleit fælt med å komme seg opp til reiret igjen. 

Jeg trådte til med nødhjelp, satte opp stigen og med ei lang lekt skøv jeg sammen gammelt reirmateriale som lå nede i renna, slik av ungene hadde noe å hvile på.

Måsemor var selvsagt en omsorgsfull mor som tok seg av alle barna, og de to i det nye "reiret" fikk også varmet seg.

 En liten runde på låvetaket før lufteturen ned på bakken.

Så lenge ruginga pågikk, tolererte måseforeldrene at jeg holdt på med mine aktiviteter utomhus, uten at de brydde seg særlig om meg. Men etter at ungene ble klekt forandret toleransen seg radikalt. Nå ble jeg tydeligvis betraktet som en stor trussel for ungene, og de benyttet enhver anledning til å gi uttrykk for det.

"Hvem er det store monsteret som står der borte og sikter på oss med en kanon?"

  

"Bare vent her, så skal jeg ta meg av han der!"

Gjennom media oppfordrer NOF og andre fuglevenner om å ikke forstyrre hekkende fugler, men det er ikke lett å etterleve det når fuglene selv invaderer mitt revir. På vei til eller fra huset og bort til hovedveien benyttet måsene enhver anledning til å markere hvem som var "sjef". 

Men selv om det er litt slitsomt med skrikende måser rundt ørene når jeg er ute og må gjøre nødvendige ærend, så setter jeg pris på at de er her og skaper liv i hverdagen. Jeg har i hvert fall ikke noen planer om å få dem fjernet og håper de kommer tilbake til våren igjen. Jeg hater ikke måker.

Natterast i skjul

Nei, det er ikke en skrivefeil for Natterast i Sul, som er et annet navn på Spelet om Heilag Olav og slaget på Stiklestad, men en natt i et fotoskjul ved en nattrasteplass for traner.

Tranene som raster i Stjørdalen på høsten bruker jordbrukslandskapet på begge sider av Stjørdalselva på dagtid til å plukke spillkorn og annet spiselig på stubbåkrene, men tilbringer natten ute på store grusører i elva. Her står de i åpent lende og et stykke ute i elva hvor de føler seg trygge for rovdyr. 

I midten av september tilbragte jeg en natt i et fotoskjul ved elvebredden, med omtrent 100 natterastende traner som nærmeste naboer. Det ble en minnerik naturopplevelse, med mye lyd, tranedans og dyreliv. Det ble også en søvnløs natt, da det ikke var lett å innta en god sovestilling inne i teltet. Noe må man imidlertid ofre for naturopplevelser og muligheten for gode bilder.

Tranene er ikke utpreget anonyme av seg når ordner seg for natten. De er svært lydytrende når de inntar nattplassen og kommer flygende inn i flokker av varierende størrelse. Det går med endel tid til fjærpuss og finne en god plass på øra, før mørket kommer.

Ikke bare traner som bruker elva. En bever svømte forbi nedenfor fotoskjulet om kvelden, på vei for å innta kveldsmaten. Den skulle jeg se igjen senere, utpå morgenen. To rever dukket også opp på arenaen, nysgjerrige på tranene og kanskje med tanke på å skaffe seg en god porsjon tranekjøtt.

Voksne traner er imidlertid ikke så lettskremte for en lurende rev eller to, og reven har respekt for det kraftige nebbet til tranene. De to revefantene vandret selvsikkert over hele grusøra mellom tranene, som fulgte med dem med kvasst blikk.

Det ble nesten som å se film fra savannene i Afrika, bare med rev og trane i stedet for løve og gnu.

Natten forløp stort sett stille og rolig, bare en og annen gang ble stillheten brutt av traneskrik, trolig fordi revene ble for nærgående.

Det første morgenlyset gjør elva til et glitrende sølvbånd og tranene begynner å forberede seg på en ny dag. 

"Tømmerstokken" bak tranene er beveren som er på vei opp elva, på vei hjem etter nattens aktiviteter.

Det som mangler her er lyden. 

Etterhvert som det blir lysere begynner de første fuglene å lette og flyr inn på åkrene for å innta frokosten.  

Klokka 06.30 lettet de siste tranene fra grusøra

Til slutt er det tomt for traner på elveøra og stillheten senker seg. Etter en søvnløs natt i skjulet er det på tide å pakke sammen fotoutstyret og finne senga hjemme. 

Utsyn fra fotoskjulet.