Nærmøte med elg

Det er mye elg i Norge, og Trøndelag. Et eksemplar av arten, en okse, lot seg beskue på nært hold fra bil, ved Selsbakk i Trondheim, 19.august 2011. Mer er det ikke å si om den saken, annet enn at jeg er godt fornøyd med bildene!



Skrift i fjellet

Bokstaver som står risset djupt i stein. På en bergflekk innmed innerste Sonvatnet kom jeg over skriften i fjellet. Det er ikke noe budskap i form av ord, men ser ut til å være initialene til noen som har tatt en rast i fjellet, og hatt god tid til å risse inn bokstavene. Kanskje har det vært en familie som har hatt en lang matpause. De to nederste bokstavrekkene er trolig barna sine, med innrisset alder på 10 og 6 år. Hvor gamle er bokstavene? Det kan være alt mellom 5 og 50 år. Tidens tann har tydelig satt sine spor i ristningene, og det er nok mange år siden noen tok en velfortjent hvil. I vår tids dataalder med en enorm masseproduksjon av ord, på internett og blogger, vil de fleste av ordene forsvinne i glemselens slør og lagringsmedier med usikker levetid. Skriften i fjellet innafor Sonvatna kommer derimot til å bli stående i mange hundre år ennå, og kanskje en gang i fjern framtid sette i gang spekulasjoner i hodet til arkeologene. Det fikk hvertfall i gang spekulasjonene hos meg.

Stjørdalen i regnvær

Regnet har satt sitt preg på sommeren, til tross for mange solrike og varme sommerdager. Ordet ”sommer” er navnet på en del av et år, fra juni til august, men ofte virker det heller som om ”sommer” brukes som et meteorologisk begrep. ”Endelig er sommeren tilbake!” utbasuneres det når sola bryter gjennom skyene etter at det har regnet flere julidager, men en sommer består også av regn og ruskevær!

Gråværsskyene henger tungt nedover dalsidene, og regnet plasker ned, en god gammeldags trøndersommer. Ikke akkurat noe ønskevær for de fleste, men for en fotograf er det perfekt! Skyene og regndisen får fram konturene i landskapet, og oppe i Stjørdalen hvor dalen er på sitt trangeste, skaper dalsidene dybde i bildet. Her henger elva, E14 og jernbanen nærmest sammen i en felles livsnerve, følger dalens buktninger, og har vært viktig for reisende i mange generasjoner. Reisende med tog har sin egen bane, laksen har elva til sin disposisjon og kjørende kan breie seg på europaveien, men det er ikke mye plass til verken gående eller syklende her. Imidlertid virker det som om værgudene (hvem nå de enn er) mener det er plass til mye regn ennå, og kjører med åpne kraner døgnet rundt.

Selv om regnet ikke er like velkomment overalt, blir naturopplevelsene sterkere når regnskurene setter inn, og bekker som nesten er uttørka får plutselig nytt liv når vannmassene fyller opp bekkeløpet og suser avgårde. Her fra Holmsbekken i Øfsti.

Gamle kulturminner, som den gamle Holmsdammen, som ligger ved stien fra Holmsvingen i Øfsti og opp mot Strætasfjellet, får nytt liv når Holmsbekken flommer opp etter en dag med regn. For over hundre år siden ble Holmsdammen brukt som vannmagasin for sagbruk lenger nede i vassdraget. I dag er demningen knapt nok egnet til å holde på en dråpe vatn, og lekker som en sil. Bare når Holmsbekken svulmer opp etter kraftig regn, gjenoppstår dammen bak demningen, mens vatnet fosser ut mellom steinene.

Elva Struka kommer ned fra Forbordsfjellet, men vassføringa er sterkt påvirka av regnet. Ved Langstein kaster Struka seg utfor et stupbratt berg, og kan ses i et kort glimt fra E6. Fossen som i nedbørfattige tider knapt nok er egnet til å fylle opp et badekar, blir på kort tid en imponerende naturopplevelse og gir assosiasjoner til de mer kjente fossene på Vestlandet. En bortgjømt og lite kjent naturperle i Stjørdal!

Horndykker i solnedgang

På en kveldstur til Rådalen, Stjørdal, kom jeg over to horndykkere som lå på fotohold i Stor-Tyldvatnet. Det var en fredfull atmosfære og ro over det hele, med blendende kvedssol og blankstilla på vatnet. De artstypiske gullduskene på hodet til horndykkeren lyste opp som en gullkrone. For å komme nær nok fuglene, måtte jeg ty til gamle militære ferdigheter og snek meg i ly av båtnaustene ved stranda, og deretter lav åling over grov pukk og blautmyr ned mot vannkanten. I motsetning til et menneske oppreist på to bein, er en skapning som flytter seg sakte framover på bakkenivå som et snikende ullteppe noe som tydeligvis horndykkerne ikke forbinder noe farlig med, så jeg kom etterhvert i posisjon, fikk målet i sikte, og fyrte løs med skjelvende hender. Når en er konsentrert om oppgaven, blir andre ubehageligheter bare bagateller, og de tusenvis av knott som kasta seg over meg der jeg lå i myra, ensa jeg knapt. For å ikke ødelegge roen og freden for horndykkerne, foregikk returen på samme måte med lav åling opp til båtnaustet, og deretter kom jeg meg opp på beina, gjennomblaut og møkkete og full av knottstikk, men fornøyd. Horndykkerne var også like fornøyd, og lå fredullt på akkurat samme plassen da jeg dro heim. Horndykkeren er en uvanlig hekkefugl i Stjørdal, og jeg er glad for at de har funnet seg til rette her inne i Rådalen.

Go 'elg

I mangel av gode bilder siden påske, har jeg plukket fram noen eldre bilder for å få litt kontinuitet til neste oppdatering. På en tur til Namdalskysten i mai 2008 var jeg også en liten tur over Nordlandsgrensa, i Bindal kommune. Her traff jeg på ei elgku med to kalver på et jorde. Kalvene var svært medgjørlige og jeg fikk dem til å gjøre som jeg sa. (Det er jo selvsagt bare tullprat, men jeg synes det passet bra å lage en dialog til denne bildeserien). Her følger fotoseansen:

Fotografen tenker: "Hmmm... her er det noe som mangler. Morsom positur på elgkalven, men litt kjedelig med bare en elg. Jeg får rope på broren hennes."

"Hei du, gå bort til søstra di og gjør som hun gjør!"

"Der ja! Stopp der!"

"Nei nei, ikke stå og glan hitover din dust! Ned på kne!"

""Glimrende, rygg deg litt bakover takk!"

"Perfekt, det ser jo ut som en elg med to hoder! Reis dere opp på alle fire!"

"Enda bedre, det blir jo en elg med to hoder og åtte bein! Hmm...kanskje jeg kan selge bildet til VG og få de å publisere det som en zoologisk sensasjon?"

Lemenår

En lite dyr med gulbrun og svart pels har gjort seg gjeldende i media de siste ukene, nemlig lemenet. Både TV, radio og aviser har viet denne karakteristiske gnageren spalteplass, med alt fra massakrer av overkjørte lemen på fjellveier, videoer av hissige lemen, lemen i "rubben" med mere. 

For 10 år siden var det også en masseforekomst av lemen, men dette skjedde på ettersommeren, og mange ble sett helt nede ved Trondheimsfjorden, f.eks. i gatene på Stjørdalshalsen og på Værnes flyplass! I følge Per Gustav Thingstad, Vitenskapsmuseet, NTNU, har det ikke vært så mye lemen siden toppårene på 1960-tallet. De gulbrune hordene som myldrer fram, både i fjell og høyereliggende skog, er nemlig mat for mange predatorer, og utsiktene for produksjon av ryper og skogshøns anses å være atskillig bedre enn ellers.

Vi som er opptatt av naturen og dens innvånere, har av og til en litt morbid tankegang; vi gleder oss over at det blir smågnagerår, og masse smågnagere, men det er selvsagt ikke på smågangernes vegne gleden ligger, men det at de fleste av kommer til havne i klørne på ugler, rovfugler og rovdyr. Den enes død, den andres brød, og det er vel ikke kneippbrød det er snakk om.

Ved Sildra øverst i Sondalen var det mange lemen som la på svøm over Sona. To av dem kravlet seg i land der jeg satt på en stubbe og jeg fikk anledning til å studere dem på temmelig nært hold. Uforstyrret av meg holdt de på med sitt, og gjennom kikkerten på et par meters hold er lemenet med et vakkert dyr å se på, med sine markante sjatteringer i gulbrunt, svart og hvitt, og de lange værhårene. Det ble satt av tid til både stell av pels og en liten matbit, før de hastet videre, mot ukjent skjebne.

Av og til kan en bli lurt av et bilde. Uten noe å sammenligne størrelsen med på dette bildet, kan man fort tro at det er en lubben bjørn sett bakfra som haster over vårsnøen i fjellet, nok til å skape store avisoverskrifter, men nei da. Det er bare min lille venn lenger opp som startet på en ny etappe mot ukjent mål. Hva som venter lenger inn i skogen eller på neste myr vet den ikke, kanskje håper den på å treffe en artsfrende og sørge for å føre slekten videre, kanskje havner den under et bilhjul, eller i kjeften på en rev eller i klørne på ei snøugle? Jeg håper på det siste! Jeg ser fram til resten av våren og sommeren, både i skogen og på fjellet!

Vardebrenning Hellstranda

Folkeaksjonen mot Containerterminal på Hellstranda arrangerte vardebrenning i går kveld. Mellom 300-400 personer var møtt opp for å markere sin motstand, og høre på appeller fra bl.a. Lars Halbrekken fra Norges Naturvernforbund og Arne Byrkjeflot fra LO i Trondheim. Været var fantastisk flott, med kveldssola som gikk ned over Fosen, og en flokk med sangsvaner som også deltok på sin måte, med sin flygeoppvisning.

Skarvan og Roltdalen nasjonalpark

I juni 1978 var jeg på min første tur til fjellområdet Skarvan, sammen med storebror Ivar, og vi gikk opp på Storskarven, som er den høyeste fjelltoppen i Stjørdal kommune, på 1171 moh. Det har blitt flere turer hit i områdene ved Sonvatna og Skarvan i årene etter det. I 2004 ble Skarvan og Roltdalen nasjonalpark opprettet. Her er noen av mine bilder fra Skarvan og Sonvatna. 

De tre første bildene (lysbilder som er scannet) er tatt i romjula 2000, i blåtimen etter at det siste sollyset forsvant. Temperaturen lå på ca minus 20 grader. (1)

Finnkleppen og Røsshaugen, sett fra Ersgårdsfjellet. (2)

Rypedokk i nysnøen på Ersgårdsfjellet, med Skarvan i bakgrunnen. (3)

Vålåkleppen er en dominerende fjelltopp innenfor østre Sonvatnet. Desember 2009. (4)

Vålåkleppen. (5).

Storskarven i storm. Desember 2009. (6)

Sommerkveld ved Sonvatna, med Vålåkleppen i bakgrunnen. Juli 2010. (7).

Månen stiger opp over Sonvatna. Juli 2010. (8).

Måneoppgang, fra Sildret mellom Østre og Vestre Sonvatnet. Juli 2010. (9).

Sommernatt ved Sonvatna. Juli 2010. (10)

Flere bilder lagt til, 22. august 2015:

Soloppgang ved Torsbjørka. Juli 2013. (11)

Sundet mellom Østre og Vestre Sonvatnet, Røsshaugen i bakgrunnen. Mai 2014. (12)

Fra skogen på sørsida av Sonvatna, Røsshaugen i bakgrunnen. Mai 2014. (13)

Båt ved Vestre Sonvatnet, og Røsshaugen i bakgrunen. Mai 2014. (14).

Nautsjøen, med Sprøyten til høyre, Nautfjellet til venstre og Fongen i bakgrunnen. (15).

Skrøya, Vålåkleppen i bakgrunnen. Kopi av dias. (16)

Skarvanmassivet sett vestfra. (17)

Soloppgang ved Torsbjørka. (18)

Gråvatna med Røsshaugen og Skarvan i bakgrunnen. Mars 2015. (19).

Gråvatna og Skarvan. Mars 2015. (20).

Fongen, fra Torsbjørkdalen. Juli 2015. (21).

Sein vår i Øvre Torsbjørkdalen, Nautfjellet i bakgrunnen. Juni 2015. (22).

Langtjønna nedenfor Litj-Klepptjønna, med Klepptjønnhytta. Juli 2015. (23).

Demningen i Litj-Klepptjønna. Juli 2013. (24).

Pause ved nasjonalparkgrensa, Torsbjørkdalen. Juli 2015. (25).