Horndykker i solnedgang

På en kveldstur til Rådalen, Stjørdal, kom jeg over to horndykkere som lå på fotohold i Stor-Tyldvatnet. Det var en fredfull atmosfære og ro over det hele, med blendende kvedssol og blankstilla på vatnet. De artstypiske gullduskene på hodet til horndykkeren lyste opp som en gullkrone. For å komme nær nok fuglene, måtte jeg ty til gamle militære ferdigheter og snek meg i ly av båtnaustene ved stranda, og deretter lav åling over grov pukk og blautmyr ned mot vannkanten. I motsetning til et menneske oppreist på to bein, er en skapning som flytter seg sakte framover på bakkenivå som et snikende ullteppe noe som tydeligvis horndykkerne ikke forbinder noe farlig med, så jeg kom etterhvert i posisjon, fikk målet i sikte, og fyrte løs med skjelvende hender. Når en er konsentrert om oppgaven, blir andre ubehageligheter bare bagateller, og de tusenvis av knott som kasta seg over meg der jeg lå i myra, ensa jeg knapt. For å ikke ødelegge roen og freden for horndykkerne, foregikk returen på samme måte med lav åling opp til båtnaustet, og deretter kom jeg meg opp på beina, gjennomblaut og møkkete og full av knottstikk, men fornøyd. Horndykkerne var også like fornøyd, og lå fredullt på akkurat samme plassen da jeg dro heim. Horndykkeren er en uvanlig hekkefugl i Stjørdal, og jeg er glad for at de har funnet seg til rette her inne i Rådalen.

Go 'elg

I mangel av gode bilder siden påske, har jeg plukket fram noen eldre bilder for å få litt kontinuitet til neste oppdatering. På en tur til Namdalskysten i mai 2008 var jeg også en liten tur over Nordlandsgrensa, i Bindal kommune. Her traff jeg på ei elgku med to kalver på et jorde. Kalvene var svært medgjørlige og jeg fikk dem til å gjøre som jeg sa. (Det er jo selvsagt bare tullprat, men jeg synes det passet bra å lage en dialog til denne bildeserien). Her følger fotoseansen:

Fotografen tenker: "Hmmm... her er det noe som mangler. Morsom positur på elgkalven, men litt kjedelig med bare en elg. Jeg får rope på broren hennes."

"Hei du, gå bort til søstra di og gjør som hun gjør!"

"Der ja! Stopp der!"

"Nei nei, ikke stå og glan hitover din dust! Ned på kne!"

""Glimrende, rygg deg litt bakover takk!"

"Perfekt, det ser jo ut som en elg med to hoder! Reis dere opp på alle fire!"

"Enda bedre, det blir jo en elg med to hoder og åtte bein! Hmm...kanskje jeg kan selge bildet til VG og få de å publisere det som en zoologisk sensasjon?"

Lemenår

En lite dyr med gulbrun og svart pels har gjort seg gjeldende i media de siste ukene, nemlig lemenet. Både TV, radio og aviser har viet denne karakteristiske gnageren spalteplass, med alt fra massakrer av overkjørte lemen på fjellveier, videoer av hissige lemen, lemen i "rubben" med mere. 

For 10 år siden var det også en masseforekomst av lemen, men dette skjedde på ettersommeren, og mange ble sett helt nede ved Trondheimsfjorden, f.eks. i gatene på Stjørdalshalsen og på Værnes flyplass! I følge Per Gustav Thingstad, Vitenskapsmuseet, NTNU, har det ikke vært så mye lemen siden toppårene på 1960-tallet. De gulbrune hordene som myldrer fram, både i fjell og høyereliggende skog, er nemlig mat for mange predatorer, og utsiktene for produksjon av ryper og skogshøns anses å være atskillig bedre enn ellers.

Vi som er opptatt av naturen og dens innvånere, har av og til en litt morbid tankegang; vi gleder oss over at det blir smågnagerår, og masse smågnagere, men det er selvsagt ikke på smågangernes vegne gleden ligger, men det at de fleste av kommer til havne i klørne på ugler, rovfugler og rovdyr. Den enes død, den andres brød, og det er vel ikke kneippbrød det er snakk om.

Ved Sildra øverst i Sondalen var det mange lemen som la på svøm over Sona. To av dem kravlet seg i land der jeg satt på en stubbe og jeg fikk anledning til å studere dem på temmelig nært hold. Uforstyrret av meg holdt de på med sitt, og gjennom kikkerten på et par meters hold er lemenet med et vakkert dyr å se på, med sine markante sjatteringer i gulbrunt, svart og hvitt, og de lange værhårene. Det ble satt av tid til både stell av pels og en liten matbit, før de hastet videre, mot ukjent skjebne.

Av og til kan en bli lurt av et bilde. Uten noe å sammenligne størrelsen med på dette bildet, kan man fort tro at det er en lubben bjørn sett bakfra som haster over vårsnøen i fjellet, nok til å skape store avisoverskrifter, men nei da. Det er bare min lille venn lenger opp som startet på en ny etappe mot ukjent mål. Hva som venter lenger inn i skogen eller på neste myr vet den ikke, kanskje håper den på å treffe en artsfrende og sørge for å føre slekten videre, kanskje havner den under et bilhjul, eller i kjeften på en rev eller i klørne på ei snøugle? Jeg håper på det siste! Jeg ser fram til resten av våren og sommeren, både i skogen og på fjellet!

Vardebrenning Hellstranda

Folkeaksjonen mot Containerterminal på Hellstranda arrangerte vardebrenning i går kveld. Mellom 300-400 personer var møtt opp for å markere sin motstand, og høre på appeller fra bl.a. Lars Halbrekken fra Norges Naturvernforbund og Arne Byrkjeflot fra LO i Trondheim. Været var fantastisk flott, med kveldssola som gikk ned over Fosen, og en flokk med sangsvaner som også deltok på sin måte, med sin flygeoppvisning.

Skarvan og Roltdalen nasjonalpark

I juni 1978 var jeg på min første tur til fjellområdet Skarvan, sammen med storebror Ivar, og vi gikk opp på Storskarven, som er den høyeste fjelltoppen i Stjørdal kommune, på 1171 moh. Det har blitt flere turer hit i områdene ved Sonvatna og Skarvan i årene etter det. I 2004 ble Skarvan og Roltdalen nasjonalpark opprettet. Her er noen av mine bilder fra Skarvan og Sonvatna. 

De tre første bildene (lysbilder som er scannet) er tatt i romjula 2000, i blåtimen etter at det siste sollyset forsvant. Temperaturen lå på ca minus 20 grader. (1)

Finnkleppen og Røsshaugen, sett fra Ersgårdsfjellet. (2)

Rypedokk i nysnøen på Ersgårdsfjellet, med Skarvan i bakgrunnen. (3)

Vålåkleppen er en dominerende fjelltopp innenfor østre Sonvatnet. Desember 2009. (4)

Vålåkleppen. (5).

Storskarven i storm. Desember 2009. (6)

Sommerkveld ved Sonvatna, med Vålåkleppen i bakgrunnen. Juli 2010. (7).

Månen stiger opp over Sonvatna. Juli 2010. (8).

Måneoppgang, fra Sildret mellom Østre og Vestre Sonvatnet. Juli 2010. (9).

Sommernatt ved Sonvatna. Juli 2010. (10)

Flere bilder lagt til, 22. august 2015:

Soloppgang ved Torsbjørka. Juli 2013. (11)

Sundet mellom Østre og Vestre Sonvatnet, Røsshaugen i bakgrunnen. Mai 2014. (12)

Fra skogen på sørsida av Sonvatna, Røsshaugen i bakgrunnen. Mai 2014. (13)

Båt ved Vestre Sonvatnet, og Røsshaugen i bakgrunen. Mai 2014. (14).

Nautsjøen, med Sprøyten til høyre, Nautfjellet til venstre og Fongen i bakgrunnen. (15).

Skrøya, Vålåkleppen i bakgrunnen. Kopi av dias. (16)

Skarvanmassivet sett vestfra. (17)

Soloppgang ved Torsbjørka. (18)

Gråvatna med Røsshaugen og Skarvan i bakgrunnen. Mars 2015. (19).

Gråvatna og Skarvan. Mars 2015. (20).

Fongen, fra Torsbjørkdalen. Juli 2015. (21).

Sein vår i Øvre Torsbjørkdalen, Nautfjellet i bakgrunnen. Juni 2015. (22).

Langtjønna nedenfor Litj-Klepptjønna, med Klepptjønnhytta. Juli 2015. (23).

Demningen i Litj-Klepptjønna. Juli 2013. (24).

Pause ved nasjonalparkgrensa, Torsbjørkdalen. Juli 2015. (25).

Kråkekontraster

De fleste medlemmene av Kråkefamilien er ikke spesielt fargerike fugler, det går i svart, grått og hvitt. På denne tida av året, fra seinhøsten til seinvinteren, samles både kråker og kaier i store flokker, hvor de er på leit etter mat, enten i fjæra eller på stubbåkre. De har faste overnattingsplasser, gjerne større skogholt og skogområder hvor de får være i fred. Før de drar til overnattingsplassen samler kråkene og kaiene seg i mindre flokker. Det samme skjer tidlig om morgenen, når de forlater nattplassen. Mange kråker som overvintrer i flokker her ved fjorden, er trolig fugler som kommer fra indre deler av Norden. Etterhvert som våren skrider fram, sprer fuglene seg og trekker tilbake til hekkeområdene lenger øst. For enkelte sarte sjeler vil en svær flokk med kråkefugler i silhuett mot morgenhimmelen være et skremmende syn, himmelen som dekkes av svarte flaksende fugler, kanskje et tegn på noe ondt? Men mange, inkludert meg, synes det er et fascinerende syn, når svære fugleflokker kommer flygende over deg, og en må være utolig svaksynt for å ikke legge merke til mengdene med fugler. Kråkeflokker i trær om kvelden eller tidlig om morgenen gir mange utfordrende og kreative øyeblikk som festes til minnebrikken.