Go 'elg

I mangel av gode bilder siden påske, har jeg plukket fram noen eldre bilder for å få litt kontinuitet til neste oppdatering. På en tur til Namdalskysten i mai 2008 var jeg også en liten tur over Nordlandsgrensa, i Bindal kommune. Her traff jeg på ei elgku med to kalver på et jorde. Kalvene var svært medgjørlige og jeg fikk dem til å gjøre som jeg sa. (Det er jo selvsagt bare tullprat, men jeg synes det passet bra å lage en dialog til denne bildeserien). Her følger fotoseansen:

Fotografen tenker: "Hmmm... her er det noe som mangler. Morsom positur på elgkalven, men litt kjedelig med bare en elg. Jeg får rope på broren hennes."

"Hei du, gå bort til søstra di og gjør som hun gjør!"

"Der ja! Stopp der!"

"Nei nei, ikke stå og glan hitover din dust! Ned på kne!"

""Glimrende, rygg deg litt bakover takk!"

"Perfekt, det ser jo ut som en elg med to hoder! Reis dere opp på alle fire!"

"Enda bedre, det blir jo en elg med to hoder og åtte bein! Hmm...kanskje jeg kan selge bildet til VG og få de å publisere det som en zoologisk sensasjon?"

Lemenår

En lite dyr med gulbrun og svart pels har gjort seg gjeldende i media de siste ukene, nemlig lemenet. Både TV, radio og aviser har viet denne karakteristiske gnageren spalteplass, med alt fra massakrer av overkjørte lemen på fjellveier, videoer av hissige lemen, lemen i "rubben" med mere. 

For 10 år siden var det også en masseforekomst av lemen, men dette skjedde på ettersommeren, og mange ble sett helt nede ved Trondheimsfjorden, f.eks. i gatene på Stjørdalshalsen og på Værnes flyplass! I følge Per Gustav Thingstad, Vitenskapsmuseet, NTNU, har det ikke vært så mye lemen siden toppårene på 1960-tallet. De gulbrune hordene som myldrer fram, både i fjell og høyereliggende skog, er nemlig mat for mange predatorer, og utsiktene for produksjon av ryper og skogshøns anses å være atskillig bedre enn ellers.

Vi som er opptatt av naturen og dens innvånere, har av og til en litt morbid tankegang; vi gleder oss over at det blir smågnagerår, og masse smågnagere, men det er selvsagt ikke på smågangernes vegne gleden ligger, men det at de fleste av kommer til havne i klørne på ugler, rovfugler og rovdyr. Den enes død, den andres brød, og det er vel ikke kneippbrød det er snakk om.

Ved Sildra øverst i Sondalen var det mange lemen som la på svøm over Sona. To av dem kravlet seg i land der jeg satt på en stubbe og jeg fikk anledning til å studere dem på temmelig nært hold. Uforstyrret av meg holdt de på med sitt, og gjennom kikkerten på et par meters hold er lemenet med et vakkert dyr å se på, med sine markante sjatteringer i gulbrunt, svart og hvitt, og de lange værhårene. Det ble satt av tid til både stell av pels og en liten matbit, før de hastet videre, mot ukjent skjebne.

Av og til kan en bli lurt av et bilde. Uten noe å sammenligne størrelsen med på dette bildet, kan man fort tro at det er en lubben bjørn sett bakfra som haster over vårsnøen i fjellet, nok til å skape store avisoverskrifter, men nei da. Det er bare min lille venn lenger opp som startet på en ny etappe mot ukjent mål. Hva som venter lenger inn i skogen eller på neste myr vet den ikke, kanskje håper den på å treffe en artsfrende og sørge for å føre slekten videre, kanskje havner den under et bilhjul, eller i kjeften på en rev eller i klørne på ei snøugle? Jeg håper på det siste! Jeg ser fram til resten av våren og sommeren, både i skogen og på fjellet!