Litt av skogens sjel

Forrige innlegg avsluttet med en forsiktig ringdue som titter fram bak rota av ei velta gran. Jeg kom til at dette var en naturlig overgang til neste innlegg, som bare er om ringdua. På min neste tur til hytta, 20.april, viste det seg at 3-4 ringduer holdt til ved hytta og foringsplassen og var jevnlig å se i trærne rundt og nede på foringsplassen. Resultatet ble en drøss med ringduebilder i forskjellige situasjoner, en fin mulighet til å se nærmere på en representant for en av skogens mange sjeler.

Skogens sjel - hva er det? Og hvor kommer ringdua inn i det begrepet?

Går du en tur i skogen så er det mange lydinntrykk som når inn i øret, alt etter hvilken type skog, tid på året og tid på døgnet. Ikke bare bekkens og fossens sus og bulder, vinden som hvisker lett i greiner og blader eller røsker og sliter i svære graner når det stormer som verst. 

Skogens innvånere har mye de skal fortelle, både til hverandre og til deg som besøker skogen. 

Til sammen er de stemmene og lydene som skaper skogens sjel.

En av skogens mest karakteristiske stemmer kommer fra ringdua: 

Et kurrende ko-kooo koo ko-ko.

Ringdua kurring høres fra mange steder i skogen, men å få øye på fuglen mens den framfører sin melodi er ikke det letteste. Som regel ser vi ringdua i det den blir skremt ut av treet den sitter i, med bråkete vingeslag gjennom kvistverket eller i rask flukt over skogtaket.

Denne dagen var jeg heldig og fikk oppleve ringdua på nært hold mens jeg ventet med skuddklart kamera i hyttevinduet. Sola lyser opp skogen rundt og skapte en fin stemning.

Alltid årvåken og var på uvante bevegelser og lyder. Ringduas skyhet overfor folk kommer trolig av at den er blitt jaktet på i mange generasjoner. Samtidig er den også et ettertraktet bytte for flere rovfugler.

Her ses den typiske hvite halsflekken. I flukt vises også de karakteristiske halvmåneformede vingebåndene.

Et duepar satt i grana bare 5-6 meter unna meg, hvor hannen kurtiserte hunnfuglen med kurring og forførende bevegelser. Øverste bilde her er hunnfuglen

Og her er hannen.

En del av kurtisen besto i "bukking" med stjerten til værs mens den kurret heftig.

Et eksempel på interspesifikk interaksjon, det vil si to ulike arter som møtes og forholder seg til hverandre på en eller annen måte. En flaggspett kom innom og hilste på, men det skjedde ingenting, de bare kikket på hverandre.

Solsikkefrøene på bakken er godsaker. 

Ringdue med bokfink i bakgrunnen.

Avslutter med et sitat fra "Norges Dyr" hvor Viggo Ree har skrevet om duene og hvordan duenes kurring har påvirket folketroen:

"Det er alltid litt mystikk forbundet med duenes kurring og ringduas hemmelighetsfulle ytringer har forståelig nok inspirert og fascinert oss mennesker.

En gammel beretning fra Sverige, som senere har spredt seg til nabolandene, forteller om hvorfor dua bare har to egg. Utgangspunktet var at den egentlig hadde sju, mens skjære hadde to. En vakker dag narret skjæra dua til å bytte egg, og siden den tid har dua - ringdua - bedrøvet sunget:

Du - du - du

Du tog mina sju - sju- sju

Och gav mej dina tu - tu  tu!

Ringduas femtonete kurring skiller seg klart fra skogduas monotone "ooo-oh" - en tostavelseslyd som mer minner om en jamrende gammel mann med mageonde."

Fugleliv på Trollhaugen

Jeg er så heldig å eie ei hytte i skogen. Det eneste jeg eier av husvære og som er mitt eget. Den ligger for seg selv utenom allfarvei og sti og tråkk på Jøssåsen i Mostadmarka, Malvik kommune. 

Navnet den en gang ble gitt er "Trollhaugen", et navn som passer godt der den ligger på en haug omgitt av trolsk skog. Den har vært i min families eie i mange år, og for snart 20 år siden overtok jeg hytta etter arveoppgjør. 

Standarden på bygningene er nok ikke helt i tråd med kravene som stilles til en ny hytte av i dag. 

Her er det ikke vannklosett, dusj, TV eller mulighet for å "ringe" til hytta for å slå på varme før jeg kommer. Eneste luksus er strøm og vedovn. Imidlertid planlegger jeg å heve standarden noe, og er i gang med å bygge på den og legge nytt tak og isolert gulv. 

På baksida av hytta har jeg en foringsplass for skogens fugler og dyr, og i vinter og utover våren har jeg benyttet anledningen til å bruke fotoutstyret flittig og fått oppleve mange møter med foringsplassens brukere. 

Her vil jeg presentere et utvalg av minner festet til minnebrikken, både digitalt og mentalt.

Dompapen i ettermiddagssol tidligere i vinter. En hann i kledelig "trønderrødt".

En kvist er strategisk plassert foran frøautomaten hvor de fleste mellomlander og gjør det lettere å fotografere.

Dompaphunn i blåsten. 

Dompap og granmeis på samme kvist.

Her er utsynet fra "fotoskjulet", fra hyttevinduet på baksida mot foringsplassen.

Den omtalte kvisten står til venstre for frøautomaten og her er den i siktelinja av en 500 mm (Sigma) fra hyttevinduet, mens kameraet med 300 mm (Pentax) i bakgrunnen tar bilder via en fjernkontroll mot den samme kvisten fra en annen vinkel. Kameramodellene er hhv en Pentax K-3 og K-5.

Pentax K-5 med 300 mm og fjernutløser.

Kjøttmeispar

Kjøttmeiser og blåmeis på selvlaget talgklump

Svartmeis. 

Ligner kjøttmeis i tegninger men mangler gul og grønn farge, har en hvit flekk i nakken og er mye mindre.

Bokfink. I mars/april ankommer bokfinkene og finner en kjærkommen matkilde på de mange foringsplassene i hager og ved hytter. Denne fuglen (en hann) har ennå rester igjen av vinterdrakten i hodet.

Svarttrosten stikker seg ut med sin helsvarte drakt. 

Flaggspetten er veldig glad i talg og fett. Dette er en hunn da den mangler rødt i hodet.

Her er hannen, med rød flekk i nakken. 

Ikke lett å kamuflere seg i skogen med denne fargesterke og kontrastrike fjærdrakten. 

Det sies at dyr, fugler og insekter med sterke farger ikke smaker så godt eller er giftige, som et signal til predatorer om at "jeg er ikke spiselig". Hva med flaggspetten? Jeg vet ikke, har aldri smakt flaggspett...

En liten flaggspettblund.

Venter man lenge nok så dukker det før eller siden opp uvanlige gjester. Denne tretåspetten var innom i ca et halvt minutt før den fløy videre. En sjelden gjest på Trollhaugen. 

Enkelte arter er mer sky enn andre. I motsetning til de tillitsfulle meisene er nøtteskrika veldig skeptisk til å vise seg hvis det er folk i nærheten. Den forsvinner kjapt ved den minste bevegelse bak vinduet. 

En annen art som også kan være sky er ringdua. 

En uvanlig art på foringsplassen for meg, men det viste seg at flere ringduer holdt til rundt hytta og var nedpå stadig vekk. Etterhvert ble det mange fotomuligheter på dem, men dette kommer i et eget blogginnlegg snart.

Ekorn bonanza

Ekornet er et dyr som mange mennesker kjenner til, selv for de fleste som ikke er spesielt naturinteressert eller ikke har store artskunnskaper. Hyppige besøk på fuglebrett og foringsplasser bidrar også til at mange stifter bekjentskap med denne gnageren, og ekornet er godt likt av mange. 

Men til tross for sitt tiltalende ytre med store øyne, duskeører og bustehale så er ekornet egentlig en stor egoist når den er innom foringsplassen og forsyner seg grådig av maten som er tiltenkt småfuglene.

Samtidig er ekornet et yndet fotoobjekt, og her presenterer jeg to bildeserier av ekorn, den første fra Monsberga i Stjørdal .

"Hvis jeg gjemmer meg bak denne greina, så ser han meg ikke".

Bildeserien som følger her er fra hytta mi på Jøssåsen, Mostadmarka. 

Alle bildene er tatt fra hyttevinduet.

"Heisan, nå ser det ut som matfar er kommet. Da tar jeg meg en tur bortom hytta og venter på maten."

"Hei du, hva glor du på?"

"Er det noe mat igjen her da?"

"Unnskyld...men det er tomt for frø i fuglemateren. Kan du fylle opp?"

"Nå da? Når kommer maten?"

"Der ja, nå er det bare å hive innpå!"

Ingen mår eller hønsehauk i nærheten?