FINNMARK - en ornitologisk drøm

Finnmark har alltid hatt en egen eksotisk klang blant ornitologer, både i Norge og internasjonalt. Med sin beliggenhet helt nord i Europa, nærhet til Arktis og den sibirske taiga, kan man oppleve et fugleliv utenom det vanlige, både med tanke på arter og antall. Jeg har vært i Finnmark en gang før, på en ferietur med mine foreldre for snart 40 år siden, men da var jeg bare 12 år, og husker bare bruddstykker av turen. Gjennom studietilbudet BirdId/Fuglekjennskap på HiNT (www.birdid.no) benyttet jeg sjansen til å bli kjent med natur og fugleliv i Finnmark, og meldte meg på turen som ble arrangert i 2012, ei uke i slutten av juni. Her presenteres et utdrag fra noen av opplevelsene vi hadde, fortrinnsvis der jeg har fått noen brukbare bilder å illustrere med. Siden dette var en tur med fokus på fugler og å få sett så mange arter som mulig, og mange områder som skulle besøkes over et kort tidsrom, ble det ikke alltid tid til så mye fotografering som jeg hadde håpet på. Værforhold, lysforhold, god tid, være på rett plass til rett tid, flaks, osv spiller inn når en skal få gode bilder. Bildeutvalget er derfor noe mangelfullt med tanke på endel typiske Finnmarksarter. Bildene her presenteres i bolker, først fra Kongsfjordfjellet, samt turdeltakerne, andre bolk er fra Pasvik, tredje fra Hornøya, og siste bolk er fra Varangerfjorden/kysten. 

Vart dåkk skræmt no? Snøugle er en drømmeart for mange, og i fjor var et suksessrikt hekkeår for arten i Finnmark. Dessverre fikk ikke vi sett noen ekte snøugler, og denne snøugla (ca 5 cm høy) med to unger i reiret er formet av menneskehånd, og sto i en av hyttene vi overnattet i. Jeg drømmer fortsatt...

Her er turdeltakerne, speidende etter snøugle(?) på Kongsfjordfjellet, fra venstre: Torstein Holtskog (fra Bø i Telemark), Geir Birkeland (Kristiansand/Lista), Stein Bukholm (Kornsjø, Østfold), Tore Reinsborg (Levanger), Tom Roger Østerås (Stjørdal) (turleder), samt far og sønn Bjørn Mo og Olav Mo, som også var i området, sammen med Morten Kersbergen og Bjørn Tore Rekve-Seim. De kommer fra Rogaland.

Boltit på Kongsfjordfjellet 

Haukugle i Juladalen, på vei opp til Kongsfjordfjellet.

Haukugla var et ettertraktet fotoobjekt, her klargjøres fotoutstyret. Fra venstre, Morten Kersbergen, Tom Roger, Bjørn Tore Rekve-Seim.

Haukuglefotografer tar en pause. Fra venstre, Morten Kersbergen, Torstein, Geir, Stein, Bjørn (eller var det Olav?) Mo (vet ikke fornavnet på de to). Tore og Tom Roger med ryggen til.

Av andre arter så på Kongsfjordfjellet og omegn, var bl.a. havelle, fjelljo, tyvjo, blåstrupe, lappspurv.

Rådyr i hagen

Når gode råd er dyre, er rådyra gode å ha...

Jeg har jevnlig besøk av rådyr, de fleste ser jeg i skogkanten eller ute på åkeren, men av og til kommer noen inn mot husene. I begynnelsen av april fant denne bukken noe spiselig under snøen i potetåkeren rett utenfor hagen. Jeg fikk lurt opp verandadøra og hadde kamera (Pentax K5) med 50-500 mm (Sigma) klart. 

Nyttårskveld på Jøssåsen

En kraftig forsinket nyttårshilsen fra Jøssåsen i Mostadmarka, Malvik, grunnet fototekniske problemer under   prosessen med redigering på datamaskina. Tok litt tid før jeg fikk løst problemet, men bildene ble liggende på harddisken lenge før de ble tatt fram nå. Bedre sent enn aldri...

Nyttårsaften 2011 dro jeg på Jøssåsen, hvor hytta mi ligger, med tanke på å ta noen bilder av nyttårsfeiringa i skogen, ved Jøssåsen landsby. Hadde dessverre ikke tålmodighet til å vente i 7 timer i mørket til midnatt, så det ble i stedet noen kveldsbilder i det det siste dagslyset trakk seg tilbake. På veien til Jøssåsen ble jeg hilst velkommen av snømannen.

En rev har lusket gjennom skogen. Jeg følger sporet for å se hva den har møtt på.

Det første vi møter er et forlatt gårdsbruk.

Det lyser opp i skogen, her er det folk. Ferden går videre over gjerdet.

Nye hus, som er i bruk, kommer nærmere. Reven rasker videre, litt mer skeptisk...

Reven stakk til skogs igjen, mens beboerne på Jøssåsen landsby forbereder seg til nyttårsfeiring. Det gjorde jeg også, men dro hjem og tok feiringa der, sammen med naboene! Et riktig godt forsinket nyttår!

Vinterfugler Vinge-Velvang

En tur langs sjøen på Skatval er en fin avkobling, og med store muligheter for å oppleve fugler på nært hold. De fuglene som er lette å legge merke til er som regel de som er litt størrelse på. Skarvene har en fjærdrakt som trekker inn vann, noe som gjør at det lettere å svømme under vann. Etter svømmeturen må de opp og få tørket fjærdrakten, og da finner de gjerne sjømerker, stolper eller oppstikkende steiner til å sitte på. Disse storskarvene fant seg til rette på de ytterste steinene på Olderøra.

En flokk med sangsvaner har hatt tilhold ved Velvang og Olderøra nå i januar, i dag var de over 50 individer. Vanligvis blir sangsvaner sett i mindre antall her ute og bare som tilfeldig gjester. Denne flokken er uvanlig stor og de er forholdsvis stasjonære, og lite redd folk.

Svaneflokken med Fosenfjella i bakgrunnen

 

Årstida vi er inne i nå, om vinteren, gir normalt ikke så mange overraskelser, men en flokk med 31 kortnebbgjess dukket plutselig opp fra det store intet i midten av januar, og har holdt seg stort sett ved Velvang etter det. Her er flokken ute på en flygerunde over Olderøra og svaneflokken.

Havørn er å se året rundt, og finner mye spiselig her ute. Her har ei måse måttet bøte med livet for å stille sulten hos havørna, mens kråkene sier klart i fra om at ørna ikke er spesielt velkommen.

Nærmøte med elg

Det er mye elg i Norge, og Trøndelag. Et eksemplar av arten, en okse, lot seg beskue på nært hold fra bil, ved Selsbakk i Trondheim, 19.august 2011. Mer er det ikke å si om den saken, annet enn at jeg er godt fornøyd med bildene!



Skrift i fjellet

Bokstaver som står risset djupt i stein. På en bergflekk innmed innerste Sonvatnet kom jeg over skriften i fjellet. Det er ikke noe budskap i form av ord, men ser ut til å være initialene til noen som har tatt en rast i fjellet, og hatt god tid til å risse inn bokstavene. Kanskje har det vært en familie som har hatt en lang matpause. De to nederste bokstavrekkene er trolig barna sine, med innrisset alder på 10 og 6 år. Hvor gamle er bokstavene? Det kan være alt mellom 5 og 50 år. Tidens tann har tydelig satt sine spor i ristningene, og det er nok mange år siden noen tok en velfortjent hvil. I vår tids dataalder med en enorm masseproduksjon av ord, på internett og blogger, vil de fleste av ordene forsvinne i glemselens slør og lagringsmedier med usikker levetid. Skriften i fjellet innafor Sonvatna kommer derimot til å bli stående i mange hundre år ennå, og kanskje en gang i fjern framtid sette i gang spekulasjoner i hodet til arkeologene. Det fikk hvertfall i gang spekulasjonene hos meg.

Stjørdalen i regnvær

Regnet har satt sitt preg på sommeren, til tross for mange solrike og varme sommerdager. Ordet ”sommer” er navnet på en del av et år, fra juni til august, men ofte virker det heller som om ”sommer” brukes som et meteorologisk begrep. ”Endelig er sommeren tilbake!” utbasuneres det når sola bryter gjennom skyene etter at det har regnet flere julidager, men en sommer består også av regn og ruskevær!

Gråværsskyene henger tungt nedover dalsidene, og regnet plasker ned, en god gammeldags trøndersommer. Ikke akkurat noe ønskevær for de fleste, men for en fotograf er det perfekt! Skyene og regndisen får fram konturene i landskapet, og oppe i Stjørdalen hvor dalen er på sitt trangeste, skaper dalsidene dybde i bildet. Her henger elva, E14 og jernbanen nærmest sammen i en felles livsnerve, følger dalens buktninger, og har vært viktig for reisende i mange generasjoner. Reisende med tog har sin egen bane, laksen har elva til sin disposisjon og kjørende kan breie seg på europaveien, men det er ikke mye plass til verken gående eller syklende her. Imidlertid virker det som om værgudene (hvem nå de enn er) mener det er plass til mye regn ennå, og kjører med åpne kraner døgnet rundt.

Selv om regnet ikke er like velkomment overalt, blir naturopplevelsene sterkere når regnskurene setter inn, og bekker som nesten er uttørka får plutselig nytt liv når vannmassene fyller opp bekkeløpet og suser avgårde. Her fra Holmsbekken i Øfsti.

Gamle kulturminner, som den gamle Holmsdammen, som ligger ved stien fra Holmsvingen i Øfsti og opp mot Strætasfjellet, får nytt liv når Holmsbekken flommer opp etter en dag med regn. For over hundre år siden ble Holmsdammen brukt som vannmagasin for sagbruk lenger nede i vassdraget. I dag er demningen knapt nok egnet til å holde på en dråpe vatn, og lekker som en sil. Bare når Holmsbekken svulmer opp etter kraftig regn, gjenoppstår dammen bak demningen, mens vatnet fosser ut mellom steinene.

Elva Struka kommer ned fra Forbordsfjellet, men vassføringa er sterkt påvirka av regnet. Ved Langstein kaster Struka seg utfor et stupbratt berg, og kan ses i et kort glimt fra E6. Fossen som i nedbørfattige tider knapt nok er egnet til å fylle opp et badekar, blir på kort tid en imponerende naturopplevelse og gir assosiasjoner til de mer kjente fossene på Vestlandet. En bortgjømt og lite kjent naturperle i Stjørdal!