Stemningsbilder fra skogen

Noen stemningsbilder fra en overnattingstur i slutten av juli. 

Karl Inge Uppstrøm (1953 - 2014)

Torsdag 5. juni skjedde det som man aldri ønsker å få oppleve: Et menneske som man kjenner svært godt blir brått revet bort uten forvarsel. En god venn, turkamerat og naturvenn, Karl Inge Uppstrøm fra Meråker omkom i en dødsulykke på E6 i Langstein. 

Med sin store interesse for natur, fugler og dyr, var han en viktig del av det ornitologiske miljøet i Stjørdalen og en person med mye kunnskap om hva som rørte seg i Meråker. 

Karl Inge ble begravet 17. juni og en fullsatt Meråker kirke vitner om at han hadde mange venner og en stor omgangskrets. Presten, Arne Magnus Smørvik, kom i  sin omtale av Karl Inge, også inn på hans sterke interesse og engasjement for naturen og dens innvånere. 

For min del så har jeg hatt glede av å være med Karl Inge ut på mange turer i Meråker gjennom mange år, og hadde også god nytte av hans lokalkunnskap. I snart 10 år har jeg hatt en årlig fjelltur øverst i Torsbjørkdalen, for å gjennomføre fugletakseringer (TOV-E prosjektet). Jeg har brukt Karl Inge som lokal kontaktperson i tilfelle jeg skulle hatt behov for assistanse eller hjelp i langt inne i fjellet på disse turene. I år ble det ikke slik. Årets tur ble derfor vemodig og med tid til ettertanke. 

Torsbjørkdalen var Karl Inge's hjemmeområde, både fordi han var oppvokst her og bodde her i mesteparten av sitt liv. Her var han lommekjent og kjente hver krik og krok. Bildet som innleder dette innlegget er fra øverste del av Torsbjørkdalen, med elva Torsbjørka som livsnerve. Bildet under er fra Klepptjønna, som også renner ned i Torsbjørka. Det ble tatt på årets fjelltur.

Jeg har dessverre ikke så mange bilder av Karl Inge, men fant et par lysbilder som jeg har kopiert.

Her er Karl Inge (øverst) med på ringmerking av spurveugleunger. Fotografen på bakken er Tore Eriksson, innehaver av spurveuglekassa.

Ved Gåstjønna i Torsbjørkdalen, et lite eldorado for våtmarksfugler. Karl Inge (til venstre), Tom Roger Østerås og en onkel av Tom Roger.

Jeg vil avslutte med et minneord som oppsummerer mye av Karl Inge, skrevet av Torgeir Nygård, forsker ved Norsk Institutt for Naturforskning (NINA), og som kjente Karl Inge svært godt:

"Som noen kanskje har fått med seg, gikk vår gode kamerat og naturvenn Karl Inge bort på torsdag i en tragisk ulykke ved Langstein. Det skjedde i en front mot front-kollisjon med en stor trailer. Det er grunn til å tro at døden inntraff umiddelbart. Det er med stor sorg vi må ta inn over oss at en av våre nærmeste ikke er blant oss lenger. Han var en friluftsentusiast og en sann naturvenn og hadde i mange år vært en pålitelig og ivrig rapportør på kongeørn og hønsehauk. I tillegg har han også bidratt under dobbeltbekkasininventeringer og lignende undersøkelser. Han drev med sau, og disse skulle snart til fjells. Karl Inge var en av de sjeldne sauebøndene som nesten aldri hadde tap til rovdyr. Han så stadig til dyra sine til tross for store helsemessige problemer de senere åra på grunn av hoftetransplantasjoner. Han var utsatt for grov feilbehandling på sykehuset, men klaga sjelden. Han var en mann som aldri stakk seg fram, men som med sitt lune vesen og blide åsyn innga tillit overfor alle. En måtte alltid drikke kaffe når en var innom Karl Inge, og han hadde alltid noe å by på. Han var bekymra for utviklinga i Meråker, både når det gjaldt hogst og vindkraftutbygging. Han var en mann som elska den rene og uberørte naturen, og det er for galt at han ikke skulle få nyte flere år i de fjella som han satte slik pris på, nå når han ble stadig bedre til beins. Karl Inge vil bli dypt savna av venner og familie. Det er ikke så mange hedersmenn igjen av den sorten. Fred være med hans minne."

Gjengitt med tillatelse av Torgeir Nygård.

Litt av skogens sjel

Forrige innlegg avsluttet med en forsiktig ringdue som titter fram bak rota av ei velta gran. Jeg kom til at dette var en naturlig overgang til neste innlegg, som bare er om ringdua. På min neste tur til hytta, 20.april, viste det seg at 3-4 ringduer holdt til ved hytta og foringsplassen og var jevnlig å se i trærne rundt og nede på foringsplassen. Resultatet ble en drøss med ringduebilder i forskjellige situasjoner, en fin mulighet til å se nærmere på en representant for en av skogens mange sjeler.

Skogens sjel - hva er det? Og hvor kommer ringdua inn i det begrepet?

Går du en tur i skogen så er det mange lydinntrykk som når inn i øret, alt etter hvilken type skog, tid på året og tid på døgnet. Ikke bare bekkens og fossens sus og bulder, vinden som hvisker lett i greiner og blader eller røsker og sliter i svære graner når det stormer som verst. 

Skogens innvånere har mye de skal fortelle, både til hverandre og til deg som besøker skogen. 

Til sammen er de stemmene og lydene som skaper skogens sjel.

En av skogens mest karakteristiske stemmer kommer fra ringdua: 

Et kurrende ko-kooo koo ko-ko.

Ringdua kurring høres fra mange steder i skogen, men å få øye på fuglen mens den framfører sin melodi er ikke det letteste. Som regel ser vi ringdua i det den blir skremt ut av treet den sitter i, med bråkete vingeslag gjennom kvistverket eller i rask flukt over skogtaket.

Denne dagen var jeg heldig og fikk oppleve ringdua på nært hold mens jeg ventet med skuddklart kamera i hyttevinduet. Sola lyser opp skogen rundt og skapte en fin stemning.

Alltid årvåken og var på uvante bevegelser og lyder. Ringduas skyhet overfor folk kommer trolig av at den er blitt jaktet på i mange generasjoner. Samtidig er den også et ettertraktet bytte for flere rovfugler.

Her ses den typiske hvite halsflekken. I flukt vises også de karakteristiske halvmåneformede vingebåndene.

Et duepar satt i grana bare 5-6 meter unna meg, hvor hannen kurtiserte hunnfuglen med kurring og forførende bevegelser. Øverste bilde her er hunnfuglen

Og her er hannen.

En del av kurtisen besto i "bukking" med stjerten til værs mens den kurret heftig.

Et eksempel på interspesifikk interaksjon, det vil si to ulike arter som møtes og forholder seg til hverandre på en eller annen måte. En flaggspett kom innom og hilste på, men det skjedde ingenting, de bare kikket på hverandre.

Solsikkefrøene på bakken er godsaker. 

Ringdue med bokfink i bakgrunnen.

Avslutter med et sitat fra "Norges Dyr" hvor Viggo Ree har skrevet om duene og hvordan duenes kurring har påvirket folketroen:

"Det er alltid litt mystikk forbundet med duenes kurring og ringduas hemmelighetsfulle ytringer har forståelig nok inspirert og fascinert oss mennesker.

En gammel beretning fra Sverige, som senere har spredt seg til nabolandene, forteller om hvorfor dua bare har to egg. Utgangspunktet var at den egentlig hadde sju, mens skjære hadde to. En vakker dag narret skjæra dua til å bytte egg, og siden den tid har dua - ringdua - bedrøvet sunget:

Du - du - du

Du tog mina sju - sju- sju

Och gav mej dina tu - tu  tu!

Ringduas femtonete kurring skiller seg klart fra skogduas monotone "ooo-oh" - en tostavelseslyd som mer minner om en jamrende gammel mann med mageonde."

Fugleliv på Trollhaugen

Jeg er så heldig å eie ei hytte i skogen. Det eneste jeg eier av husvære og som er mitt eget. Den ligger for seg selv utenom allfarvei og sti og tråkk på Jøssåsen i Mostadmarka, Malvik kommune. 

Navnet den en gang ble gitt er "Trollhaugen", et navn som passer godt der den ligger på en haug omgitt av trolsk skog. Den har vært i min families eie i mange år, og for snart 20 år siden overtok jeg hytta etter arveoppgjør. 

Standarden på bygningene er nok ikke helt i tråd med kravene som stilles til en ny hytte av i dag. 

Her er det ikke vannklosett, dusj, TV eller mulighet for å "ringe" til hytta for å slå på varme før jeg kommer. Eneste luksus er strøm og vedovn. Imidlertid planlegger jeg å heve standarden noe, og er i gang med å bygge på den og legge nytt tak og isolert gulv. 

På baksida av hytta har jeg en foringsplass for skogens fugler og dyr, og i vinter og utover våren har jeg benyttet anledningen til å bruke fotoutstyret flittig og fått oppleve mange møter med foringsplassens brukere. 

Her vil jeg presentere et utvalg av minner festet til minnebrikken, både digitalt og mentalt.

Dompapen i ettermiddagssol tidligere i vinter. En hann i kledelig "trønderrødt".

En kvist er strategisk plassert foran frøautomaten hvor de fleste mellomlander og gjør det lettere å fotografere.

Dompaphunn i blåsten. 

Dompap og granmeis på samme kvist.

Her er utsynet fra "fotoskjulet", fra hyttevinduet på baksida mot foringsplassen.

Den omtalte kvisten står til venstre for frøautomaten og her er den i siktelinja av en 500 mm (Sigma) fra hyttevinduet, mens kameraet med 300 mm (Pentax) i bakgrunnen tar bilder via en fjernkontroll mot den samme kvisten fra en annen vinkel. Kameramodellene er hhv en Pentax K-3 og K-5.

Pentax K-5 med 300 mm og fjernutløser.

Kjøttmeispar

Kjøttmeiser og blåmeis på selvlaget talgklump

Svartmeis. 

Ligner kjøttmeis i tegninger men mangler gul og grønn farge, har en hvit flekk i nakken og er mye mindre.

Bokfink. I mars/april ankommer bokfinkene og finner en kjærkommen matkilde på de mange foringsplassene i hager og ved hytter. Denne fuglen (en hann) har ennå rester igjen av vinterdrakten i hodet.

Svarttrosten stikker seg ut med sin helsvarte drakt. 

Flaggspetten er veldig glad i talg og fett. Dette er en hunn da den mangler rødt i hodet.

Her er hannen, med rød flekk i nakken. 

Ikke lett å kamuflere seg i skogen med denne fargesterke og kontrastrike fjærdrakten. 

Det sies at dyr, fugler og insekter med sterke farger ikke smaker så godt eller er giftige, som et signal til predatorer om at "jeg er ikke spiselig". Hva med flaggspetten? Jeg vet ikke, har aldri smakt flaggspett...

En liten flaggspettblund.

Venter man lenge nok så dukker det før eller siden opp uvanlige gjester. Denne tretåspetten var innom i ca et halvt minutt før den fløy videre. En sjelden gjest på Trollhaugen. 

Enkelte arter er mer sky enn andre. I motsetning til de tillitsfulle meisene er nøtteskrika veldig skeptisk til å vise seg hvis det er folk i nærheten. Den forsvinner kjapt ved den minste bevegelse bak vinduet. 

En annen art som også kan være sky er ringdua. 

En uvanlig art på foringsplassen for meg, men det viste seg at flere ringduer holdt til rundt hytta og var nedpå stadig vekk. Etterhvert ble det mange fotomuligheter på dem, men dette kommer i et eget blogginnlegg snart.