fredag 2. mai 2014

Litt av skogens sjel

Forrige innlegg avsluttet med en forsiktig ringdue som titter fram bak rota av ei velta gran. Jeg kom til at dette var en naturlig overgang til neste innlegg, som bare er om ringdua. På min neste tur til hytta, 20.april, viste det seg at 3-4 ringduer holdt til ved hytta og foringsplassen og var jevnlig å se i trærne rundt og nede på foringsplassen. Resultatet ble en drøss med ringduebilder i forskjellige situasjoner, en fin mulighet til å se nærmere på en representant for en av skogens mange sjeler.


Skogens sjel - hva er det? Og hvor kommer ringdua inn i det begrepet?
Går du en tur i skogen så er det mange lydinntrykk som når inn i øret, alt etter hvilken type skog, tid på året og tid på døgnet. Ikke bare bekkens og fossens sus og bulder, vinden som hvisker lett i greiner og blader eller røsker og sliter i svære graner når det stormer som verst. 
Skogens innvånere har mye de skal fortelle, både til hverandre og til deg som besøker skogen. 
Til sammen er de stemmene og lydene som skaper skogens sjel.
En av skogens mest karakteristiske stemmer kommer fra ringdua: 
Et kurrende ko-kooo koo ko-ko.
Ringdua kurring høres fra mange steder i skogen, men å få øye på fuglen mens den framfører sin melodi er ikke det letteste. Som regel ser vi ringdua i det den blir skremt ut av treet den sitter i, med bråkete vingeslag gjennom kvistverket eller i rask flukt over skogtaket.

Denne dagen var jeg heldig og fikk oppleve ringdua på nært hold mens jeg ventet med skuddklart kamera i hyttevinduet. Sola lyser opp skogen rundt og skapte en fin stemning.



Alltid årvåken og var på uvante bevegelser og lyder. Ringduas skyhet overfor folk kommer trolig av at den er blitt jaktet på i mange generasjoner. Samtidig er den også et ettertraktet bytte for flere rovfugler.
Her ses den typiske hvite halsflekken. I flukt vises også de karakteristiske halvmåneformede vingebåndene.



Et duepar satt i grana bare 5-6 meter unna meg, hvor hannen kurtiserte hunnfuglen med kurring og forførende bevegelser. Øverste bilde her er hunnfuglen

Og her er hannen.

En del av kurtisen besto i "bukking" med stjerten til værs mens den kurret heftig.

Et eksempel på interspesifikk interaksjon, det vil si to ulike arter som møtes og forholder seg til hverandre på en eller annen måte. En flaggspett kom innom og hilste på, men det skjedde ingenting, de bare kikket på hverandre.

Solsikkefrøene på bakken er godsaker. 



Ringdue med bokfink i bakgrunnen.

Avslutter med et sitat fra "Norges Dyr" hvor Viggo Ree har skrevet om duene og hvordan duenes kurring har påvirket folketroen:

"Det er alltid litt mystikk forbundet med duenes kurring og ringduas hemmelighetsfulle ytringer har forståelig nok inspirert og fascinert oss mennesker.
En gammel beretning fra Sverige, som senere har spredt seg til nabolandene, forteller om hvorfor dua bare har to egg. Utgangspunktet var at den egentlig hadde sju, mens skjære hadde to. En vakker dag narret skjæra dua til å bytte egg, og siden den tid har dua - ringdua - bedrøvet sunget:
Du - du - du
Du tog mina sju - sju- sju
Och gav mej dina tu - tu  tu!
Ringduas femtonete kurring skiller seg klart fra skogduas monotone "ooo-oh" - en tostavelseslyd som mer minner om en jamrende gammel mann med mageonde."

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Frostmorgen ved Billedholman

Frostmorgen ved Billedholman
Bildet ble tatt 2. januar 2010, i minus 23 og stive fingra!