På tide å oppdatere bloggen :-).
Et langt tilbakeblikk til sommeren som var.
Starter med en historie som begynte bra, men som endte i tragedie.
Denne historien hadde jeg planlagt å skrive i fjor sommer etter endt hekkesesong, men det som så ut til å gå rette veien fikk et utfall som jeg ikke var forberedt på, og denne historien ble derfor satt på vent.
Sankthanskvelden, 23. juni, kom jeg hjem etter å ha vært ute en tur. Jeg ble møtt av en fiskemåse som kom flygende. Den tok en runde over veien og ga fra seg et måseskrik med en helt annen klang enn det de vanligvis har. For meg så bar skriket en klang av sorg og vemod. Kanskje var den innom for å ta farvel? Det var det siste jeg så til mine leieboere i fjor sommer.
Dette er slutten på historien som kommer under her.
De siste tre årene har jeg hatt et fiskemåsepar som leieboere. Oppe på låvetaket har funnet en perfekt plass å anlegge reiret sitt. Om det skyldes tilfeldig valg eller om de har vært klar over at jeg er en fuglevenn vet jeg ikke. I motsetning til sine mange artsfrender som har valgt å bli urbane og være til "plage" for beboerne i bystrøk, så har dette paret vært heldige med valg av husvert her. Hos meg får de være i fred med sine familiære sysler uten min innblanding selv om de har tatt seg til rette og bygd bolig uten å søke om byggetillatelse.
Litt diskusjon om hvem som bestemmer her på bruket har det vært i starten, men etterhvert roer det hele seg og vi holder på med våre daglige gjøremål hver for oss. Plenklipping og mine utomhusaktiviteter har gått bra uten at fuglene har brydd seg noe om det. Til og med en vedkappingsøkt med motorsag gikk strålende uten protester. Siden de har blitt så tillitsfulle har jeg også fått mange bilder av familielivet på nært hold. Spenningen min hver sommer er om hvordan det vil gå med ungene som klekkes.
Reiret og den rugende fuglen ligger eksponert for all slags vær oppe på låvetaket. Steikende sol er en utfordring og fuglen på reiret må "lufte" seg for å ikke bli overopphetet.
Fuglene bytter på ruging og maken setter seg ofte på strømstolpen som står inntil låven og følger med omgivelsene.
Eggene ble til tre nyklekte unger den 15. juni.
Har fugler følelser? Ingen tvil om at denne fuglen viser omsorg og glede over nyklekte unger!
En av ungene kikker ut under mors beskyttende vinge og drar en lang gjesp.
Ungene holdt seg i reiret i et døgn etter at de ble klekt.
Utpå ettermiddagen den 16. juni fant jeg ungene på gårdsveien, der de trykket seg mot bakken for å unngå å bli oppdaget av predatorer. Men en vei som er i daglig bruk er ikke noe blivende sted for disse dunnøstene, så jeg løftet dem over graskanten og inn på åkeren der de ville være tryggere for trafikk og i skjul for skarpe predatorøyne.
To dager etter at ungene hoppet ned på bakken var det slutt på livet. Jeg var hjemme og mens jeg var inne og tok en matpause fikk jeg besøk av septiktankbilen som skulle tømme septiktanken. Den kom ryggende nedover gårdsveien og etter at de hadde gjort jobben kjørte bilen ut igjen, rett vei. En halvtime senere skulle jeg ut å sykle en tur, men kom ikke mange meter før jeg oppdaget tragedien. Alle tre ungene lå overkjørt på gårdsveien...
Det som tilsynelatende var på vei til å bli en historie med lykkelig utgang, ble snudd til en familietragedie i løpet av noen få minutter.
For meg så var den lille måsefamilien blitt som hjemmekjære husdyr, og å miste et husdyr føles nesten som å miste et familiemedlem.
I to dager etter at måseungene ble overkjørt holdt fiskemåseparet seg i området og var stadig nede på veien. Det var tydelig at de var på leit etter ungene. De påfølgende to dagene var de ikke å se og jeg antok at de hadde akseptert at ungene var borte. Jeg regnet med at jeg ikke så noe mer til dem, men slutten på historien endte slik jeg fortalte i starten.
Neste sommer nærmer seg. Den dagen jeg oppdager en fiskemåse eller to sittende på låvetaket eller på stolpene her igjen, ønsker jeg dem velkommen med glede.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar